Jeg har ikke gått veien gjennom kunstskoler.
Min vei har vært en annen.

Interessen kom tidlig.
Som ti-åring besøkte mamma og jeg grafikkbiennalen i Fredrikstad.
Siden den gang har kunst vært en del av livet mitt,
ikke som ambisjon,
men som noe jeg stadig kan vende tilbake til.

Jeg har levd mange år i et yrke
der situasjoner oppstod raskt,
og hvor ofte noe stod på spill.
Det setter spor.
Ikke alltid synlige,
men merkbare.

Ved siden av dette har jeg alltid oppsøkt kunsten.
Lest, sett, lyttet, forsøkt og feilet.
Besøkt gallerier, kunstnere og utstillinger 
og omgitt meg med ulike kreative uttrykk i vårt eget hjem.

Felles for den kunsten jeg selv faller for
er at den aldri har handlet om verdi i den mest vanlige forstand.

Bare om noe som traff meg.

Noe som satte i gang en bevegelse,
tanker, minner, følelser.

Det er dette jeg forsøker å levere videre
i det jeg lager selv.

En felles beskrivelse kan være visuelle konstruksjoner, gjerne med objekter jeg finner eller får,

og som gis et nytt uttrykk.
Ikke alltid for å forklare noe,
men kanskje for å åpne.

Jeg er særlig opptatt av det som kan oppstå mellom mennesker.
Når noe deles.
Når noe tolkes forskjellig.
Når noen, (også uten kunstnerisk erfaring)
deltar i en skapende prosess
og gjør den til sin egen.

Jeg tenker på det som kreative feltøvelser.
Et sted uten klare skiller
mellom kunst, psykologi og sosialt samspill.
En arena hvor noe kan få utvikle seg
uten at det må defineres først.

Dette er ikke ferdige svar.
Det er forsøk.

Og kanskje er det nettopp der
at noe kan få betydning?